"Particolare" 2004
Maleriserien "Rose" fra 1994, "Kala og magnolia" fra 1997, "Recollection" fra 2001 har som "Particulare" serien fra 2004 blitt til over en tre års periode.
Konseptet har utgangspunkt i valget av et tema, hvor oppbyggingen av billedrommet speiler et utsnitt av en større "virkelighet". I "Particulare"-serien har jeg villet rekonstruere et visuelt inntrykk ved å bearbeide Venezias sanselige fargeprakt og maleriske stofflighet. Arbeidene refererer til kunsthistorien, inkludert maleri, foto og fragmenter med tilhørlighet til Venezia.
Skjønnhetslengselen er en kraft i universet og i menneskenes liv, og den er vesentlig i mitt arbeid.
Venezias overveldende skjønnhet og magi viser seg i byens kirker, palasser, museer og i byen liv.
Venezia gir følelsen av å være i en drøm, i en illusjon, i et drama hvor man villig går ut og inn av "tiden". Vannelementet er alle steder tilstedeværende og gir en unik fysisk og følelsesmessig opplevelse. Venezias forfall og skjønnhet skyldes tidens tann og menneskenes uforstand.
Tidvise oversvømmelser truer byens eksistens og tiltrekker meg som metafor for livets skjørhet og forgjengelighet.
Store kunstnere som Palladio, Tizan, Veronese, Vivaldi og Wagner har i Venezia funnet muligheten til å utvikle sin kunstneriske identitet. Venezia har et hjerte for musikk og teater, som Teatro La fenice vitner om. Teateret fra 1746 viser byens vilje og evne til å ta vare på sine kunstverk, nå bygges det opp for tredje gang etter brann; "Come era e dove era" - som det er og hvor det er.
Den sterke åndelige tilstedeværelsen og lengselen etter det guddommelige viser seg i alt fra den enkleste basilika til Markus katedralens bysantinske arkitektur og i kunstverk som Santa Maria della Salute fra barokktiden.
Fra hjerte inviterer jeg til en fornemmelse av Venezia.
Utstillingen er realisert takket være Venezias skatter, Statens reise- og utdanningsstipend, Vederlagsfondets stipend og utstillingsstøtte fra Norsk Kulturråd.
Kunstkritikk av Tommy Olsen" - "Billedkunst 7/2004
"Particolare" – Galleri LNM
Til å begynne med er det villedende; Det første man ser er åtte blå, gule og rosa blomster av glass langs en vegg, og den første formulerte tanken er, naturlig nok ut fra tid og sted, Jeff Koons. Og da kommer man skjevt ut allerede i begynnelsen, for dette er så langt vekk fra «the new» som man kan komme (jeg får senere vite at glassblomstene er fra 1880 og stammer fra en veneziansk krystallkrone), og Koons er absolutt ikke en naturlig referanse her; en misforståelse som også korrigeres relativt raskt når.
For selv om det til en viss grad også handler om forføring er den av en annen type. Lalim skygger ikke unna forfallet som automatisk følger som en konsekvens av lengselen etter skjønnhet. Tvert imot borer hun seg gjennom det med en undersøkende holdning, sikker på at fragmenter og spor – det dels utviskede – gir grunnlag for en dypere forståelse. Når hun er på sitt beste, får hun fram en slags historisk svimmelhet, der lag på lag av svunnen prakt skinner gjennom som krystallklare fragmenter av uimotståelig skjønnhet, med en antydning om at det ligger mer under – en uendelig strøm som går lengre og lengre tilbake i tid.
Venezia er både utgangspunkt og overordnet tema for denne utstillingen, og alle som noen gang har gått seg vill blant broene og kanalene kjenner fort igjen redselen for å være hinsides tid og rom som ufravikelig oppstår når man virrer omkring i denne byen der hver del til forveksling likner den foregående og den neste. Selvfølgelig utnyttes den også som metafor; prosjektet pendler mellom fotorealisme og et brutalt redusert maleri, og den uttalte ambisjonen om å formidle en følelse – eller fascinasjon – av Venezia korresponderer effektivt med metodens spennvidde. Ikke fordi det egentlig er det første man tenker på (min første tanke var jo, som jeg nevnte, Jeff Koons – av alt, shame on me) men Lalim er likevel på et merkverdig vis dypt nede i kanalene på jakt etter Venezias sjel, og det hun har funnet fram til er i hvert fall noen spor etter den. Det er naturligvis fort gjort å bli fascinert av Venezia; byen er noe nært et mirakel; en manifestasjon av menneskelig bestrebelser på linje med de første månelandingene. Hvem kom på den strålende ideen om å bygge en større by midt ute i vannet, egentlig? I strid med all logikk, men så gripende i sin drømmeaktige kvalitet og storslagenhet at alle som har virret rundt i labyrinten i varierende grad er merket av den.
Når det er sagt: her forekommer også en del som strengt tatt ikke føles nødvendig. Mer eller mindre dekorative «fragment» – slitte gullfargede ornament som synes å ha løsnet fra hjørnet av et renessansemøbel, plassert i plexibokser. Et og annet foto, eller farge-xerox. Detaljer dukker opp litt her og der for å understreke hva det handler om, men tilfører egentlig ikke de større maleriene særlig mye. Jeg skal ikke være for kritisk til det heller, for det er ikke egentlig forstyrrende, men maleriene hadde klart seg helt fint på egen hånd. De er såpass spenstige og mangefasetterte både i metode og tema at det som faller utenfor ganske enkelt blir irrelevant og reduseres til dekorasjon – en skjebne som også rammer de innledende glassblomstene. (En skjebne som ved nærmere ettertanke også rammer Jeff Koons).
Denne utstillingen er i det hele tatt et viktig komplement til spørsmålet om hvilke muligheter maleriet har for tiden. Lalim er kanskje ikke avantgarde eller cutting edge – for hvem faen er det i slutten av 2004? – men har et teknisk nedslagsfelt som omfavner mer enn et par hundre års samlet erfaring, og synes å ville videreføre flere typer tradisjon samtidig. Kanskje det er et håpløst romantisk prosjekt, og kanskje det er dømt til å forsvinne i historien parallelt med at Venezia forsvinner i havet – men vi har i så fall anledning til å beklage begge deler.
"Particolare" 2004
Like the paintings in the series "Rose" from 1994, "Kala and magnolia" from 1997 and "Recollection" from 2001, the "Particulare" series from 2004 came into being over a tree-year period.
The point of departure for the concept is the choice of a subject, where the construction of the pictorial space reflects a larger "reality". In the "Particulare" series I wanted to reconstruct a visual impression by drawing on the rich colors and picturesque fabric of Venice. The works refer to art history including paintings, photographs and fragments associated with Venice.
The longing for beauty is a force in the universe and in the life of human beings and is a key element in my work. The overwhelming beauty and magic of Venice can be seen and felt in the churches, palaces, museums and in the life of the city.
Venice gives you the feeling of being in a dream, an illusion, in a drama where you willingly go in and out of "time".
The water element is everywhere and imparts a unique physical and emotional experience. The decay and fragility of Venice is attributable to the ravages of time and the imprudence of mankind. Sporadic floods threaten the city's existence and appeal to me as a metaphor for the fragility and vanity of life.
Great artists like Palladio, Tizian, Veronese, Vivaldi and Wagner found the means to develop their artistic identities in Venice. The city has a heart for music and theatre, as witnessed by Teatro la Fernice. The theater was originally built in 1746 and is an example of the city's willingness and ability to take care of its works of art. It is now being rebuilt for the third time after a fire: "come era e dove era" - as it is and where it is.
The strong spiritual presence and longing for the divine appears in everything from the plainest basilica to the Byzantine architecture of the Cathedral of St. Mark and in works of art such as Santa Maria della Salute from the Baroque era.
From my heart I invite you to experience the feeling of Venice.
The exhibition has been realized thanks to the treasures of Venice, the Norwegian Government's Travel and Study grant, the Vederlags grant and the catalog has been generously supported by The Norwegian Culture Committee.
Review by Tommy Olsen, Billedkunst 7/2004
"Particolare", Gallery LNM
To begin with, a deception; Eight blue, yellow and pink flowers in glass appear in front of you along a wall, and the first idea being formulated in your mind is, of course, considering the time and the place, Jeff Koons. But then you would get off to a bad start, because this is, in fact, a far cry from "the new" (I was later to learn that the glass flowers date back to the 1880s, originating from a Venetian chandelier), and Koons is undoubtedly not an adequate reference; a misunderstanding to be corrected relatively quickly.
Although we are, to a certain extent, also dealing with seduction, but of a different kind. Lalim does not shy away from decay, which automatically follows the longing for beauty. On the contrary, she excavates it with an investigative attitude, sure that fragments and traces – the partly erased – provides the foundation for a deeper understanding. At her best, she generates a kind of dizziness of history, the layers of bygone splendour emanating as crystal clear fragments of irresistible beauty, suggesting that there is, even more, to be unearthed – an infinite stream reaching back in time.
Venice is the genesis of the exhibition as well as its overarching theme, and anyone who has ever gotten lost among the bridges and canals quickly recognizes the fear of being somewhere beyond time and place, which invariably arises when wandering in this city where every part confusingly resembles the previous and the next. Of course, the city does also serve as a metaphor; the project oscillates between photorealism and a brutally reduced painting, and the ambition stated to convey a feeling of – or a fascination with – Venice, efficiently corresponds to this range in methods. Not to say that this is really what first comes to mind (my initial thought was, after all, Jeff Koons – shame on me), but Lalim does indeed appear to operate deep down in the canals, looking for the soul of Venice, and what she has found is at least traces of it. Of course, we all quickly become captivated by Venice; the city is somehow close to being a miracle; a manifestation of human endeavour on the scale of the first moon landings. Who came up with the brilliant idea of building an entire city on water, anyway? Contrary to all logic, yet so gripping in its dream-like qualities and grandeur that anyone who has wandered around in this maze of a town has in varying degrees become marked by it.
That being said, certain parts of the exhibition comes across as not entirely necessary. More or less decorative "fragments" – time-worn golden ornaments seemingly having fallen off the extremities of pieces of Renaissance furniture, installed in plexiglass boxes. A random photo, or colour-xerox. These details occasionally appear to emphasize what the exhibition is all about, without adding much of significance to the larger paintings. Not to be overly critical about this, it is not that disturbing, it’s instead to say that the paintings would have worked just fine on their own. The paintings are so resilient and multi-faceted in both method and theme, making whatever appears separate from them utterly irrelevant, reduced to decoration – a fate which the initial glass flowers also have to meet. (Upon closer reflection does, in fact, Jeff Koons suffer a similar fate).
The exhibition is an essential complement to the question of what possibilities are to be found in painting today. Lalim may not be avant-garde or cutting edge – who the hell is in late 2004 anyways? – Yet she has a technical reach encompassing more than a few hundred years of experience and seems eager to continue several kinds of traditions at once. Perhaps this is a project of a hopeless romantic, and maybe it is doomed to perish in history all the while Venice is disappearing into the sea – if so, we now have the opportunity to bewail both.